Hva vil det si å få nesen beskrevet som aquilin? Er det en god ting å leve i en to-par rygg? Er en salmi virkelig noe du vil spise?

Britisk engelsk har ikke endret seg mye siden viktoriansk tid, og det er derfor du i dag fortsatt kan lese litteratur fra 1800-tallet relativt enkelt. Imidlertid, av ordene og uttrykkene i vanlig bruk under viktoriansk tid (inkludert mange med mye eldre opprinnelse), har en stor andel siden falt ut av bruk og gjensyn med noen av dem gir et fascinerende innblikk i viktoriansk liv og psykologi.

Et område hvor viktorianerne så ut til å ha et vell av beskrivelser, var når de beskrev ansiktet ditt, også kalt visage , ansikt eller phiz . Dette var et område de fattet stor interesse for og mente visse ansiktstrekk kunne gi et innblikk i karakteren din. Noen av de viktorianske beskrivelsene var ganske komplementære, som den atenske munnen eller Cairngorm-øyet i Charlotte Brontës "Jane Eyre". Nesen din kan beskrives som Roman (hvis den hadde en høy bro), Aquiline (som en ørn) eller Coriolanian (som Coriolanus’). Men disse skraper bare i overflaten, hvis du leser verk av Dickens og Thackeray, vil du snart se vell av ansiktsbeskrivelser som oftere enn ikke er ukomplimentære og kommer med et utrolig nivå avoppfinnsomhet. Det er én ting å ha ansiktet ditt sammenlignet med et eple, men en stakkars karakter i ‘The Battle of Life’ blir beskrevet som «striper som en vinterpippin, med her og der en fordypning for å uttrykke fuglenes hakking». En eldre person i "Somebody's Luggage" er heldig nok til å bli beskrevet som å ha et "elskende gammelt valnøttskall-utseende" og Marley i "A Christmas Carol" har et ansikt "som en dårlig hummer i en mørk kjeller".

Dickens var definitivt kongen på denne typen ting: hvem ville ikke at ansiktet deres skulle bli beskrevet av ham som "et skjevt stykke utførelse". Du er tilgitt for å tro at han bare laget disse beskrivelsene av karakterene i bøkene hans, fordi i hans sakprosa er det like ukomplimentære beskrivelser av mennesker han møtte i det virkelige liv. En kjøpmann han møtte ble sagt å ha "en flat og dempende nese, som det siste nye jordbæret" og fortalte en bekjents historie, en kvinne i en bakerbutikk ble beskrevet som "en hard liten gammel kvinne med linhår, av et uutviklet mel aspekt, som om hun hadde blitt matet med frø».

Når noen sammenligner ansiktet ditt med en Abernethy-kjeks

Men det var ikke bare når man sammenlignet ansiktet ditt med forskjellige ukomplimentære ting at viktorianerne hadde en annerledes ordforråd. En to-etasjes bygning ble beskrevet som en "ett-par trapper" eller bare en "ett-par", entre-etasjes bygning var en "to-par" og så videre. Hvis du leier et rom i en av disse bygningene, enten foran eller bak i bygningen, kan det beskrives som din "to-par bakside" eller "fire-par foran". Inngangsdøren var gatedøren og alle innvendige dører var romsdørene .

Det var også en tendens i viktoriansk tid til å navngi ting med hensyn til deres opprinnelse. Det var Marokkansk skinn , Svensk bark , Berlinhansker , Ulsterfrakker , Walsh parykker og Kidderminster-teppe for å nevne noen.

Når det gjelder mat og drikke, ble gin ofte kalt Hollands (som et resultat av at det kom til Storbritannia via Nederland) og foie gras ble kjent som Strasbourg-pai da den var innkapslet i bakverk. På samme måte var det andre vanlige matvarer på denne tiden som stort sett har forsvunnet fra Storbritannia i dag, for eksempel Kromeskis (en type potetkrokett), den anglo-indiske Mulligatawny-suppen og Salmi (en type spillgryte).

Med alkohol var det rumbusk , også bare kalt busk som ble laget med rom og en eller flere sitrusfrukter, rackpunch laget med den orientalske spritarracken og der var gløggen Røykebiskop som omtalt i 'A Christmas Carol'.

Dette er bare toppen av isfjellet , ettersom det er hundrevis flere ord og uttrykkat selv om de var i vanlig bruk på 1800-tallet, er de nesten glemt i dag. Så neste gang du setter deg i Windsor-stolen med en tantalus full av rombusk og stikker den romerske nesen inn i en bok med viktoriansk litteratur , hold øye med de uvanlige ordene og frasene!

James Rayner studerte engelsk og kaukasusstudier som en B.A. mellom Universitetet på Island og Universitetet i Malmö i Sverige. Han bor fortsatt i landsbyen han ble født på Isle of Wight og prøver å finne sin retning i livet.